Vil noen ha en mann med bipolar2?

Jeg er en mann i siste halvdel av 40 åra, ble skilt for mange år siden og har ett tenåringsbarn. Jeg spiser mine medisiner og går regelmessig til psykolog, lever ett så godt som symptomfritt liv. Jeg har selvfølgelig dager og perioder hvor jeg kjenner at noe er galt men jeg har gode strategier og hjelpemidler for å holde ting under kontroll.
Jeg er en mann som ser bra ut og er vant (bortskjemt) med oppmerksomhet fra damer. Jeg har over en periode på noen år møtt to jeg har likt veldig godt, den første forsvant på andre date og den neste etter ett par måneder. Så er erfaringen er sier jeg det tidlig blir damene borte, lettere dumpe meg enn å ta sjansen på å bli kjent. Venter jeg for lenge føles det som ett svik at jeg ikke har fortalt det tidligere.
Spørsmål 1: Er det mulig å finne en kjæreste når du er som meg?
Spørsmål 2: Når skal jeg dele min hemmelighet og sårbarhet?

Det kommer an på i hvor stor grad sykdommen og medisineringen påvirker deg tenker jeg. "Så godt som symptomfritt" skriver du. Vil det si at du periodevis sliter mer?
Fører medisineringen til at du flater ut følelsesmessig?

Jeg spør ikke deg om å svare på dette her på forum, men det er spørsmål som dukker opp hos meg.

Det kan være fryktelig vanskelig å være pårørende til noen med psykisk sykdom. Har erfart et tilfelle der partner har "blitt med i dragsuget" etter et langt samliv med en psykisk syk.

Det er iallefall ikke noe du sier på første date, men jeg ville heller ikke ventet for lenge.

1: Ja. Det er noen for alle.
2. Avhenger av hvor tydelig og hvilke konsekvenser det har i ditt vanlige liv.
Hvis det er noe alle ser og ting går ut over andre, bør du oppgi slikt tidligst mulig.
Hvis ikke, før giftemål inngås.

Synes det er trist at du i det hele tatt lar tvilen passere deg, for hvorfor skulle det ikke være mulig? Ikke la det definere deg som et menneske. Du er et menneske som alle andre, med verdier, tanker, meninger, holdninger og erfaringer. Svært mange mennesker har en eller annen diagnose, plage eller sykdom, enten det gjelder den fysiske eller psykiske helse. mange mennesker har ryggsekken sin stappet med skavanker og arr. Men det er hvordan du velger å ta dette selv, om hvordan du velger å ha fokus på det, om hvor mye det påvirker og former deg som menneske.
Jeg er en erfaren sykepleier, jeg jobber med akutt både fysisk og psykisk sykdom, men din diagnose skremmer ikke meg. Senk skuldrene dine, ikke døm deg selv. Det bør jo ikke være din diagnose som har gjort at du ikke ble værende sammen disse to damene? La jenta bli kjent med deg som menneske først, så faller det naturlig å bli kjent med den biten av deg etterhvert. Lykke til! 🤗

Hei,
Jeg har egentlig deaktivert kontoen min, og skulle bare inn for å sjekke om abonnementet var stoppa. Men så leste jeg innlegget ditt og ville gi den en oppmuntring😊

Jeg tror absolutt det finnes noen for deg der ute! Mange har bipolar 2, har selv jobba med en kollega (høyt utdanna, jobba 100%, gift osv, som hadde denne diagnosen. Det er ikke sånn at diagnosen betyr at man ikke fungerer i hverdagen. Om du møter den rette, så vil hun forstå og ikke bry seg. Det blir litt sånn som ved overskriften «hadde du datet noen i en rullestol» o.l. Når man treffer rett person vil ikke denne bry seg😊

Om en potensiell kjæreste har barn må hun kanskje sjekke ut med deg hvor dårlig du kan bli, for å vurdere om hun/andre i nettvarket kan ivareta barna dersom hun selv ønsker å støtte deg ekstra mye når du har dårlige dager.

Svar på spørsmål 2: vent til det føles trygt ut. Når du tror hun har fått et positivt inntrykk av deg, og gitt utrykk for at hun liker det hun hører/ser. Og kanskje hun også har delt litt personlig info om seg selv. Lykke til😊

@BMI. Selvfølgelig fins det noen der ute for deg! Du har nok litt rett i at timinga spiller en liten rolle mtp når du forteller om diagnosen, men er en forelska skal det ikke ha så mye å si, særlig om du er åpen om det og klarer å takle «sykdommen»i hverdagen.. Selv har jeg vokst opp med en bipolar søster, og jeg har sett kampene hun har hatt med seg selv og kampene hun har hatt for å finne seg en kjæreste. Hun er også medisinert og klarer seg greit i hverdagen med sine små querks.. Hun fant en til slutt da, og er nå gift og har to barn..
Du må bare stevne frem, ikke gi opp og være åpen! Jeg heier på deg! 😊

Jeg har vært samboer med ei med diagnosen. Det var ikke til hinder for et hyggelig og meningsfult forhold, så lenge det varte. Problemet til trådstarter handler vel like mye om kunnskap i den generelle befolkningen som det handler om diagnosen. Bipolar, angst, asberger, det blir jevt over stemplet som ravende gal og sortert bort, dessverre. Personlig ville jeg ventet noen dater til hun kjenner deg noenlunde og dere er fortrolig. Rett før event horizon, i skillet mellom uskyldig dating og et seriøst forhold. Det blir litt for personlig til å ta opp på første date mener nå jeg.

Do not know! Men en diagnose er aldri ett +, kan du skjønne det? (Om så, er du antakelig godt på vei!)
1) jeg vil tro det!
2) så snart som mulig, «Hey, by the way jeg har HIV», er ikke måten å finne en kjæreste på!

🤔 Til trådstarter: Dersom jeg hadde diabetes - når ville du forventet at jeg delte denne infoen med deg?

Det å ha bipolar definerer ikke deg som person. Noen med bipolaritet har få utfordringer og er uten medisiner - mens andre har store vansker med medisiner. (Kunne fortsatt slik i en evighet og fikk da en assosiasjon til diktet om stripene til sebraen. 😜)

Kan ikke vi heller snakke om følelser?

Jo klart vi kan det, orakelet! Få høre - sett ord på dine følelser!?

@GuriMalla: Det er en viss forskjell på bipolaritet og bipolaritet også.

Selvfølgelig er det mulig. Du har jo barn fra før så du er beviselig et farsemne.. Verre om du ikke har unger fra før vil jeg tro. Da blir du silet ut.

@Big
Jeg har stått veldig tett på folk som selv har blitt syk pga ektefellen sin psykiske (og etter hvert fysiske) sykdom. Tro meg, det var beksvart og ingen regnbue i sikte.

Det som er spesielt at bortsett fra noen veldig få, er det slik menn flest opplever kvinner. Plutselig ut av ingenting er det tårer, kjefting, skriking og smelling med dører og noen ganger litt vold og.
Det merkelige er at det ofte kommer det til syne på parferier sammen.
For meg og aller fleste av mine kamerater er dette noe vi alle har opplevd regelmessig av både kjærester og mødre.

Det er ikke et forsøk på å svartmale noen ting, det er bare slik hverdagen er for menn i forhold med kvinner.

@Uenig
"Plutselig ut av ingenting"? Virkelig?
Uansett hvor flat en pannekake er så har den to sider.

Takker for mange svar :)
Ser at min opplevelse av hvordan jeg med en diagnose vil bli møtt om jeg skulle ønske å utvikle en nær (emosjonell) relasjon til noen bør jeg styre unna.
Får gå for de damene som kun er ute etter det fysiske, det er tross alt de det er flest av.

Synd at du drar den konklusjonen ut av mange og gode reflekterte svar 🤔